Morten er tilbake og sammen går vi over målstreken. Vi har mye besøk i kjente fjelltrakter og spennende vær.

Finse - Haukeliseter

Dager: 6

Kilometer: 122

Stigning i høydemeter: 2780

Haukeliseter – Lindesnes

Dager: 13

Kilometer: 297,5

Stigning i høydemeter: 4950

Tre ivrige fjellfanter hopper smilende av toget på Finse, klare for extreme expedition over Hardangervidda. Morten er på plass igjen med style på håret etter en tur i sivilisasjonen. Siljes mamma Ingrid og lillebror Jardar har også meldt seg på etappen til Haukeliseter. Sola skinner på stasjonen; det er idyllisk flott her oppe ved Hardangerjøkulen. Når jeg forteller at jeg har gått over fjellet fra Geiterygghytta i kuling, tåke og snøbyger for bare noen timer siden smiler de høflig med en ”jada, det er lov til å overdrive” i blikket. Før sekkene er ferdigpakka faller sludd på nesetippen og når vi runder stasjonshjørnet fyker det vannrett mot oss. En frisk start på turen gir smakebiter på hva vi har i vente. Været stilner like fort som det kom og langveisfarende får middag i kveldssola før den forsvinner bak toppene.

Morten er fort inni vante turmønster, mens teltlivets rutiner må innarbeides for småkarer og hyttevante mødre. Gradstokken synker under null på nettene, vi graver oss langt inn i soveposer og snører godt igjen.

Det er fremdeles mellomsesong i fjell-Norge. Turisthyttene åpner om et par uker og det er ingen vaffel å få selv på trafikkerte fjelloverganger. Dessuten er ikke sommerbroene lagt ut på vidda. Man trenger mer enn en hånd for å telle iskalde elver vi må krysse, vadinger helt opp til livet. Noen steder ligger snøen langs begge elvebredder men snøbroene er ikke sikre lenger. Vi finner kvister fra vintermerkinga og varder fra sommerløypa og befinner stort sett et sted innimellom. Skiene må av og på, men vi er likevel overrasket over hvor mye vi faktisk får brukt dem så tett opp mot St.Hans. Det er tungt, men vi har vidda for oss selv og det er mektig flott!

Rypene har funnet hverandre og flyr alltid opp i par om vi overrasker dem i ei ur eller langs stien. Om ei god uke ser vi det første kullet som løper forvirret i alle retninger med ei mor som spiller skadet lenger borte. Hun prøver å avlede oss fra barna og om de er aldri så søte skal de få være i fred.

”Eg har nok forlenga livet ditt me minst ei uka bare i kveld, Morten” Yngstemann Jardar har tatt seg av underholdningsoppgaven. Om han ikke prater og spør tett oppi hælene til Morten, så synger han, noe vi har hørt før eller helst selvdikta. ”Norges Natur”, inspirert av Tir Na Noir, juni-utgaven som forfatteren selv forklarer sangen inneholder både svette og bekker mot li.

Selv når vi alle er gjennomvåte inn til skinnet, av regn som har trukket gjennom gore-texen altfor tidlig på formiddagen, når vi går i sterk motvind og øsende regn, går Jardar nest først og traller for hele gjengen. Det som skulle bli den letteste dagsetappen fra Litlos til Hellevassbu blir tyngre enn vi hadde forestilt oss. Tre ganger må vi av med sko og stillongs for å vade i sprengfulle elver, vi finner litt ly til lunsjen i et sauefjøs mens de letteste nesten blåser over ende på toppene. Da er det godt å trekke inn i ei stor hytte, fyre opp, steike pannekaker og spille bondebridge til langt over leggetid. Da er det også godt med en fjellburger på Haukeliseter, dusj og helg.

Turens største følge setter ut fra Haukeliseter noen dager senere. Hasse, Jørgen, Maria, Ingvild, Morten og meg skal over til Hovden og følge øst sida av Setesdalen noen dager. Vi møter flokk på flokk med villrein og ser ukesferske spor etter andre fjellfanter. Mon tro om sesongen nærmer seg? På Bjåen fjellstue får vi en aldri så etterlengtet vaffel i alle fall. Ikke bare én forresten. Vertskapet steiker ei hel røre og vi tar formiddagen på verandaen. Det er viktig å kose seg også.

På sørsida av Haukeliseter er det dessuten veldig mye mindre snø enn på nordsida. Vi følger rett og slett sommerstien og vasser lite i snøfenner. Sludd og en aldri så kald vading får også dette følget bryne seg på, men ikke på langt nær så heftig som på vidda.

I Setesdalen blir det grilling, mer bondebridge og dusj på fasjonabel familiecamping når pappa kommer kjørende med feriefølget. Sekkene får skyss et stykke på veien og vi er fornøyde med unnagjorte kilometer langs veien.

Ved Rosskreppfjorden, vel oppe på fjellet igjen møter vi på noe så sjeldent som folk på fjellet. Bønder som er oppe med sauene sine for sesongen og de første feriedagers turister. Myggen hilser oss velkommen og vi har fått opp farten for å nå Lindesnes til helga.

Fire dager regner vi med langs vei for å nå ytterst ut til fyret. Temperaturen stiger og skyene forsvinner. Det er oppi 30 varmegrader nedi Audnedalen. Trykkende varmt med ulltrøye og sekk på ryggen. Vi tar badestopp langs veien og det er direkte varmt i vassdragene. En helt annen verden enn snøsmeltingselvene på vidda for bare to uker siden.

Så finner vi ut at det er en mil lengre å gå enn beregnet. Med tre mil på dagsplanen i utgangspunktet er vi bra slitne torsdag kveld når vi er oppi turens rekord på 38 kilometer på beina på en dag. Ingen butikker blir passert den dagen så vi fantaserer om isbilen. Jammen kjører den ikke forbi også, men vi er så fortumla at vi ikke får reagert før den er rundt svingen.

Verdensproblemer som forurensing og CO2 utslipp står på dagsorden i diskusjonsforum og vi er aldri så ivrige langs landeveien. Lindesnes kommune står det på et skilt og vi blir nesten hoppende glade.

I Konsmo får vi wienerbrød på bakeriet, kjøper baguette med reker og roastbiff og nyter sivilisasjonens frukter. Vi besøker Stein Magne og Kjetil på Vigeland og får tips til veien videre. Under tre mil gjenstår ut til fyret.

Det er kanaldag ute på Spangereid. Vi kjøper pitabrød til lunsj, dypper beina i kanalen og skriver postkort med Nordkapp og Lindesnes på. Ute på fyret venter fyrvokteren med Norge På Langs boka, der står familie og venner med kake, flagg og champagne. Vi er der, vi har greid det, vi er fremme!!

Det er godt og vemodig på en gang. Det har vært en herlig hverdag å være på tur. Sove, spise, gå. Ingen bekymringer og null stress. Det er godt å kjenne at man er i form, er frisk og sprek. Ikke minst er det fantastisk å ha nådd et mål en har satt seg. Et mål som så lenge var usannsynlig langt fremme.

Samtidig skal det bli godt å se venner og familie man har fått god tid til å savne, det skal bli godt å spise fersk mat til både frokost, lunsj og middag… Så er det nye mål som skal settes…og gjennomføres.

Hva den neste turen blir? Norge på tvers kanskje?! Morten har for så vidt ytret at han er fornøyd, og ikke akkurat planlegger Nordpolekspedisjon med det første. For min del frister både ett og annet, mens fornuften sier at det snart er på tide å få seg en slags utdanning. Jeg får begynne med jegerprøven.

Tusen takk for følget til alle som har vært med de siste ukene. Takk for mat i Konsmo og på Bjåen, takk til Stein Magne for overnatting og takk for oppmøtet og gode kaker ute på fyret! Takk til alle som har fulgt med oss langs veien, for gode ord og engasjement!!

Jotunheimen og Skarveheimen er tilbakelagt. 4 mil og ei helg har jeg hatt selskap.  

Lom-Tyinkrysset

Dager: 5

Kilometer: 97,5

Stigning i høydemeter: 1920  

Tyinkrysset – Finse

Dager: 7

Kilometer: 106

Stigning i høydemeter: 3100

Turistene går med lårkorte shorts og store solbriller mandag ettermiddag når jeg setter ut fra Lom. 15 kilometer langs Riksvei 55 venter meg og jeg har planer om å haike sekken til Visheimskrysset så ikke legger og ledd blir for sure. Asfalt er ikke favorittunderlag.

Når jeg endelig får haik er det selvfølgelig ingen nordmann som har turt å forbarme seg over meg. Peter har sveitsiske skilter og prater hakket bedre engelsk enn jeg kan tysk. At jeg egentlig ikke har tenkt å bli med skjønner han derfor ikke før jeg har lukket igjen passasjerdøra, som han så fint har åpnet for meg – etter omhyggelig å ha ryddet setet. Jeg peker på kartet hvor sekken og skiene skal av etter at han har forvekslet Nordkapp med Nordpolen. Spent finner jeg sekken ventende i krysset noen timer senere, noe både legger og jeg var fornøyd med.

Opp Visdalen, som fører til Spiterstulen i hjertet av Jotunheimen, går det en aldri så smal, og i sesongen overtrafikkert, grusvei. Denne formiddagen tidlig i juni er det en skokk belgiske veteranbiler og meg som bruker den. Par i 60-årene med like klær og hatter til vinker voltsomt med store glis. Vi er nok like spennende attraksjoner for hverandre.

Litt småskremt fortsetter jeg oppover dalen for å slå opp telt for kvelden. Vi får se hvem som her rett, om jeg blir tatt av skred eller elv.

Det første som møter blikket mitt når jeg åpner teltet i morgensola er majestetiske Galdhøpiggen 2468,6 rugende meter over havet (eller kanskje er det Keilhaustopp som lurer meg?) 24 timer senere er det Fannaråkens flate platå som lyser fra trammen på Olavsbu før isfrie Bygdin speiler toppene rundt i den 48ende timen.

Det går fort gjennom Jotunheimen når en kjekk kar venter på sørsida.

Ikke blir jeg tatt av skred eller vårville elver heller. Noen småskumle heng må jeg over og velger å stole på ei snøbru her og der, men det går bra. Det bruker å gjøre det. Sola står varm på himmelen selv etter at jeg har lagt meg, lår og armer blir nesten litt gylne etter en lang vinter, fuglene synger og lemenen skriker. Det kryr av dem i Jotunheimen; pilende over fenner og bak steiner. Dum-søte som småbarn som tror ingen kan se dem så snart de har gjemt øynene eller vist ryggen til.

Rypene holder på å få ny sommerdrakt og jeg ser et spennende fuglepar ved Mjølkedøla. Jeg ringer direktelinja til mine kontakter i ornitologisk forening som kan slå fast at det var fjellvåk jeg så.

Det blir helg og jeg får kjærestebesøk i teltet på Tyin. Vi spiser god mat og ser på hvor fort sola smelter bort snøfonnkjøleskapet vårt. Enten går tida fort eller så er det ganske varmt i solsteiken.

Bussen kommer kjørende opp til Tyinkrysset og i det Solveig trer ut, faller den første regndråpen. Solveig gikk i klassen min på Øytun, har det breieste smilet og det godeste hjertet i mils omkrets. Sammen har vi tenkt oss gjennom Skarveheimen. Vi sladrer om gamle kjente, ler mye og er allerede i gang med å planlegge fremtidige turer. Jakte sammen kanskje?

Før vi har kommet til Sulebu er det plaskregn og skodde. Liten kuling. Glidelåsen i jakka til Solveig er ødelagt og gaffa fungerer dårlig på fuktig gore-tex. Når vi en dag senere prøver å tape ankelen hennes kommer vi på at sportstape kanskje er hakket bedre. Det er det.

Kuling og regn som pisker i ansiktet preger dagsmarsjen. Vi våkner av et smell og har teltduken i fanget. 05.04. Stanga har knekket. Jeg erklærer morgen. Vi bruker 6 timer på de neste 9 kilometerne. Neste dag drar Solveig hjemover til Tydal og lover at hun skal ta seg en tur til legen med ankelen sin.

Tårer og latter, takk for nå. Hun er fort borte i snøkav og tåke ned dalen til veien igjen. Det var visst meningen at jeg skulle gå over disse heimene alene.

Røde T`er gode å ha i snødriv og skodde. Utover kvelden får jeg god varme i stua på Bjordalsbu. I hytteboka registrerer jeg 9 Norge På Langs turer siden 1998 og konstaterer at jeg er på rett vidde i alle fall. Radio har de også på denne sjeldent hyggelige hytta. Jeg fryder meg med å vaske ut med P3-morgen som selskap. Fint å vite at flere av dere lo sammen med meg, akkurat der og da. Ute er alt hvitt; snødriv og skodde.  Det frister å bli litt lengre, men jeg har allerede færre dager enn dagsetapper foran meg til Finse.

 Jeg mangler et kart og er spent på om teltreparasjonen min holder i vinden. Det går jammen meg bra, det også. Når jeg går ned mot Geiterygghytta skinner sola – opp til flere ganger. I morgen kommer mamma, Jardar og Morten.  

Tusen takk for at dere bryr dere om meg! Takk til Tove og Knut Bendik for god mat, takk for besøk Geir Erik, takk for følget Solveig! Takk for godt selskap og vaskemaskin på Nystua! 

Grønt og hvitt. Skogbunnen er dekket av et teppe med kvitveis. Det lukter vår; nyutsprungen bjørk og vått løv. Fuglene slutter ikke å synge selv om det blir mørkt og vi har lagt oss.
Dager: 9
Kilometer: 125
Stigning i høydemeter: 1950
Vi følger i Märtha og Aris fotspor langs pilegrimsleia fra Buvika og lurer på hvor lang tid det tar før vi møter på englene. ”Bare noen kilometer igjen nå.” Det er nok ikke en sjel langs leia som ikke vet hvor de har inngravert navnene sine. Vi inngraverer likeså godt våre egne initialer og gjør oss litt udødelige, om noen skulle finne på å fjerne trimboka på Hogstra da.

Morgendisen letter snart og avslører en ny, strålende dag. En flokk niser leker fremme i skjærgården og nok ei havørn letter når den oppdager fire kajakker som smyger seg mellom øyene.

Dager: 14
Kilometer: 398
"Det er fest i vårt telt om en time!" Middagen er borte og Kjetil flirer slik han pleier. Man vet ikke helt hvor mye man skal legge i utsagnet, men at vi kanskje får en kopp kaffe i naboteltet er grunn nok til å jatte med. Vigelands stolte sønner: unge Nilsen og unge Eriksen har slått seg til vårt lille turfølge ned til Trondheim med hver sin Sibir Expedition kajakk. Lasterommene er fulle og vi skal med glede erfare at det er nyttige duppeditter de har med. Stein Magne har nemlig fått seg ovn til primusen og har allerede erfarig med at Toros lyse muffins gjør seg glimrende i kakeforma.

Fra -20°C til 5°C på noen få dager konkluderer vi med at våren er i anmarsj. I en lyngkledd dal møter vi på over 200 ryper, i den neste møter vi Ole som går Norge på langs nordover.
Dager: 13
Kilometer: 235
Stigning i høyde: 2290 m

Vi starter onsdag ettermiddag i steikende sol og med svett solkrem rennende nedover halsen opp Kungsleden fra Abisko. Skuterne kjører freidig forbi og dagsturistene ser nysgjerrig på oppakningen vår: tre fulle pulker bak to skjeggete nisser og en fnisete jente. Siljes kjæresete, Geir Erik, har slått seg til turfølget for anledningen og skal prege etappen med mye sang og pipetobakk.

Tempoet øker, dagene blir lengre og formene fastere. Vi har funnet en rytme, gangen: en herlig hverdag.
Dager: 12
Kilometer: 283
Stigning i høyde: 1520 m

Rypa klukker over haugen og grålysningen går over i en ny dag. Inni teltet venter grøten på å kokes og nabolaget er hvitt. Det kunne ikke vært bedre utsikt fra do.