|
Morten er tilbake og sammen går vi over målstreken. Vi har mye besøk i kjente fjelltrakter og spennende vær. Finse - Haukeliseter Dager: 6 Kilometer: 122 Stigning i høydemeter: 2780 Haukeliseter – Lindesnes Dager: 13 Kilometer: 297,5 Stigning i høydemeter: 4950 Tre ivrige fjellfanter hopper smilende av toget på Finse, klare for extreme expedition over Hardangervidda. Morten er på plass igjen med style på håret etter en tur i sivilisasjonen. Siljes mamma Ingrid og lillebror Jardar har også meldt seg på etappen til Haukeliseter. Sola skinner på stasjonen; det er idyllisk flott her oppe ved Hardangerjøkulen. Når jeg forteller at jeg har gått over fjellet fra Geiterygghytta i kuling, tåke og snøbyger for bare noen timer siden smiler de høflig med en ”jada, det er lov til å overdrive” i blikket. Før sekkene er ferdigpakka faller sludd på nesetippen og når vi runder stasjonshjørnet fyker det vannrett mot oss. En frisk start på turen gir smakebiter på hva vi har i vente. Været stilner like fort som det kom og langveisfarende får middag i kveldssola før den forsvinner bak toppene. Morten er fort inni vante turmønster, mens teltlivets rutiner må innarbeides for småkarer og hyttevante mødre. Gradstokken synker under null på nettene, vi graver oss langt inn i soveposer og snører godt igjen. Det er fremdeles mellomsesong i fjell-Norge. Turisthyttene åpner om et par uker og det er ingen vaffel å få selv på trafikkerte fjelloverganger. Dessuten er ikke sommerbroene lagt ut på vidda. Man trenger mer enn en hånd for å telle iskalde elver vi må krysse, vadinger helt opp til livet. Noen steder ligger snøen langs begge elvebredder men snøbroene er ikke sikre lenger. Vi finner kvister fra vintermerkinga og varder fra sommerløypa og befinner stort sett et sted innimellom. Skiene må av og på, men vi er likevel overrasket over hvor mye vi faktisk får brukt dem så tett opp mot St.Hans. Det er tungt, men vi har vidda for oss selv og det er mektig flott! Rypene har funnet hverandre og flyr alltid opp i par om vi overrasker dem i ei ur eller langs stien. Om ei god uke ser vi det første kullet som løper forvirret i alle retninger med ei mor som spiller skadet lenger borte. Hun prøver å avlede oss fra barna og om de er aldri så søte skal de få være i fred. ”Eg har nok forlenga livet ditt me minst ei uka bare i kveld, Morten” Yngstemann Jardar har tatt seg av underholdningsoppgaven. Om han ikke prater og spør tett oppi hælene til Morten, så synger han, noe vi har hørt før eller helst selvdikta. ”Norges Natur”, inspirert av Tir Na Noir, juni-utgaven som forfatteren selv forklarer sangen inneholder både svette og bekker mot li. Selv når vi alle er gjennomvåte inn til skinnet, av regn som har trukket gjennom gore-texen altfor tidlig på formiddagen, når vi går i sterk motvind og øsende regn, går Jardar nest først og traller for hele gjengen. Det som skulle bli den letteste dagsetappen fra Litlos til Hellevassbu blir tyngre enn vi hadde forestilt oss. Tre ganger må vi av med sko og stillongs for å vade i sprengfulle elver, vi finner litt ly til lunsjen i et sauefjøs mens de letteste nesten blåser over ende på toppene. Da er det godt å trekke inn i ei stor hytte, fyre opp, steike pannekaker og spille bondebridge til langt over leggetid. Da er det også godt med en fjellburger på Haukeliseter, dusj og helg. Turens største følge setter ut fra Haukeliseter noen dager senere. Hasse, Jørgen, Maria, Ingvild, Morten og meg skal over til Hovden og følge øst sida av Setesdalen noen dager. Vi møter flokk på flokk med villrein og ser ukesferske spor etter andre fjellfanter. Mon tro om sesongen nærmer seg? På Bjåen fjellstue får vi en aldri så etterlengtet vaffel i alle fall. Ikke bare én forresten. Vertskapet steiker ei hel røre og vi tar formiddagen på verandaen. Det er viktig å kose seg også. På sørsida av Haukeliseter er det dessuten veldig mye mindre snø enn på nordsida. Vi følger rett og slett sommerstien og vasser lite i snøfenner. Sludd og en aldri så kald vading får også dette følget bryne seg på, men ikke på langt nær så heftig som på vidda. I Setesdalen blir det grilling, mer bondebridge og dusj på fasjonabel familiecamping når pappa kommer kjørende med feriefølget. Sekkene får skyss et stykke på veien og vi er fornøyde med unnagjorte kilometer langs veien. Ved Rosskreppfjorden, vel oppe på fjellet igjen møter vi på noe så sjeldent som folk på fjellet. Bønder som er oppe med sauene sine for sesongen og de første feriedagers turister. Myggen hilser oss velkommen og vi har fått opp farten for å nå Lindesnes til helga. Fire dager regner vi med langs vei for å nå ytterst ut til fyret. Temperaturen stiger og skyene forsvinner. Det er oppi 30 varmegrader nedi Audnedalen. Trykkende varmt med ulltrøye og sekk på ryggen. Vi tar badestopp langs veien og det er direkte varmt i vassdragene. En helt annen verden enn snøsmeltingselvene på vidda for bare to uker siden. Så finner vi ut at det er en mil lengre å gå enn beregnet. Med tre mil på dagsplanen i utgangspunktet er vi bra slitne torsdag kveld når vi er oppi turens rekord på 38 kilometer på beina på en dag. Ingen butikker blir passert den dagen så vi fantaserer om isbilen. Jammen kjører den ikke forbi også, men vi er så fortumla at vi ikke får reagert før den er rundt svingen. Verdensproblemer som forurensing og CO2 utslipp står på dagsorden i diskusjonsforum og vi er aldri så ivrige langs landeveien. Lindesnes kommune står det på et skilt og vi blir nesten hoppende glade. I Konsmo får vi wienerbrød på bakeriet, kjøper baguette med reker og roastbiff og nyter sivilisasjonens frukter. Vi besøker Stein Magne og Kjetil på Vigeland og får tips til veien videre. Under tre mil gjenstår ut til fyret. Det er kanaldag ute på Spangereid. Vi kjøper pitabrød til lunsj, dypper beina i kanalen og skriver postkort med Nordkapp og Lindesnes på. Ute på fyret venter fyrvokteren med Norge På Langs boka, der står familie og venner med kake, flagg og champagne. Vi er der, vi har greid det, vi er fremme!! Det er godt og vemodig på en gang. Det har vært en herlig hverdag å være på tur. Sove, spise, gå. Ingen bekymringer og null stress. Det er godt å kjenne at man er i form, er frisk og sprek. Ikke minst er det fantastisk å ha nådd et mål en har satt seg. Et mål som så lenge var usannsynlig langt fremme. Samtidig skal det bli godt å se venner og familie man har fått god tid til å savne, det skal bli godt å spise fersk mat til både frokost, lunsj og middag… Så er det nye mål som skal settes…og gjennomføres. Hva den neste turen blir? Norge på tvers kanskje?! Morten har for så vidt ytret at han er fornøyd, og ikke akkurat planlegger Nordpolekspedisjon med det første. For min del frister både ett og annet, mens fornuften sier at det snart er på tide å få seg en slags utdanning. Jeg får begynne med jegerprøven. Tusen takk for følget til alle som har vært med de siste ukene. Takk for mat i Konsmo og på Bjåen, takk til Stein Magne for overnatting og takk for oppmøtet og gode kaker ute på fyret! Takk til alle som har fulgt med oss langs veien, for gode ord og engasjement!! |